Category Archives: Artikler

Artikler i PDF-format som skal lastes opp og tilgjengeliggjøres.

Introduksjon til Telemanns Harmonischer Gottes-Dienst

Forordet til Harmonisher Gottes-Dienst (HGD) er datert 19. desember 1725, men kantatene hadde da i flg. Telemann lenge ligget klar for trykking. Samlingen består av en komplett liturgisk sirkel med 72 kantater, publisert i tre bøker. De kunne også fås enkeltvis, tilsendt i god tid før den angjeldende søn-eller helligdag. Kantatene er for “Hohe stimme” (sopran eller tenor) eller “Mittlere Stimme” (alt/bass), ett obligatinstrument (enten blokkfløyte, traverso, obo eller fiolin) og basso continuo og består vanligvis av to Da capo-arier, med et resitativ imellom. Noen kantater åpner også med et kort resitativ. I forordet skriver Telemann at kantatene egner seg både til bruk i kirken og i hjemmet, til bønn eller musisering og øvelse. Men mange av ariene er krevende, melismatiske – nærmest operatiske. De krever profesjonelle sangere, i motsetning til hans syllabiske oder; “Vier und swanzig, theils ernsthafte, theils, scherzende, Oden, mit leichten und fast für alle Hälse bequehmen Melodien versehen (Hamburg 1741), som skulle passe også for uskolerte stemmer.
I Hamburgs kirker var det vanlig å fremføre én kantate før preken og én etter. Noen musikere måtte forlate kirken etter den første for å spille i en annen kirke. Derfor ble det praksis å fremføre Telemanns HGD-kantater til slutt, siden besetningen var så liten.
Telemanns kirkemusikk fikk stor utbredelse, over hele Nord-Tyskland og antagelig også i deler av Danmark-Norge. Kapellmesteren i Weimar, Johann Ernst Bach skrev i 1758 i forordet til Jacob Adlungs Leksikon Anleitung zu der musikalischen Gelahrtheit:

Unser grosser Telemann hat uns eine Menge von solchen Kirchenstücken dargeleget, in welchen allezeit eine vortrefliche und abwechselnde Ordnung der Gesänge, eine edle Stärke des Ausdruckes, und zugleich das Leichte und Natürliche in den Melodien herrschet. Seine Kirchensachen haben dahero einen so allgemeinen Beyfall gefunden, daß in Teutschland wenig protestantische Kirchen zu finden seyn werden, wo man nicht die Telemannischen Jahrgänge aufgeführet. Mit einem Worte, es hat uns zu besonderm Vortheile gereichet, daß wir einen Bach und Telemann gehabt, die ihre besonders glücklichen Kräfte zum Lobe Gottes angewendet, und mehrentheils für den Tempel des HErrn gearbeitet; wodurch wir einen vortreflichen Vorrath von Kirchensachen bekommen haben.

Händel, som stod i brevkontakt med Telemann gjennom hele livet, brukte HGD som en temakatalog for sine operaer og oratorier. Trolig brukte han mer stoff derfra, enn fra noen annen kilde. På den andre siden “oversatte” Telemann Händels operaer for Hamburgscenen.
I desember 1731 utgav Telemann Fortsetzung des Harmonishen Gottesdienstes. Konseptet var omtrent det samme, men resitativene er som oftest kortere. I ariene brukes to obligatinstrumenter.

Tekstene
Den poesiinteresserte Telemann foretrakk å bruke nyskrevet og upublisert poesi, gjerne av unge og lovende diktere. I forordet skriver han at kantatetekstene ble tilsendt ham av Weichmann, men uten at forfatterne ble oppgitt. Noe senere på året ble det trykket separate teksthefter og der opplyses det at juristen og litteraten Arnold Wilckens (1704 – 1759) var forfatter til de fleste kantatene. Hvis han skrev tekstene i løpet av 1725 betyr det han da var omkring 21. Andre bidragsytere er også nevnt, men blant disse er det bare språkforskeren og professoren Michael Richey (1678 – 1761) som er kjent. De andre som nevnes er to Büren, Mayer, C. Steetz und Kenzler.
Tekstene er pietistisk inspirert. Pietismen, som stod sterkt i Nord-Tyskland, ble formulert av Phillip Jacob Spener (1635-1705) i Pia Desideria (“Fromme ønsker”) (1675). Han hadde studert teologi i Strassbourg og Geneve. Denne folkelige bevegelsen var mindre opptatt av dogmatikk, men vektla heller vekkelse, personlig tro og fromhet (praxis pietatis). Spener fremmet selv slike idealer gjennom andakter og bibelstudier for små forsamlinger i sitt hjem. Det er nok slike møter Telemann tenker på når han i forordet skriver at kantatene “mehr zum Privat-Gebrauche und zur Haus- als Kirchen-Andacht, gewidmet ist”.

Retorisk-kompositoriske virkemidler
Ariene i HGD er melodiøse og tekstfokuserte. Melismatikk får aldri overtaket. Denne komposisjonsteknikken er i overensstemelse med de idealene som ble formulert av Johann Mattheson (1681 – 1764) , 1700-tallets viktigste tyskspråklige musikk-“ideolog”. Telemann brukte konsekvent da-capo formen. A-delene har ofte tekstgjentakelser og mest melismatikk, mens B-delene er kortere, men mer syllabiske.
Obligatinstrumentet åpner og avslutter ariene, på samme måte som i en orkestrert arie. Den instrumentale åpningen skal angi affekten. Tema og motiver foregriper og underbygger nøkkelord og grunnkarakter i teksten.
Bassen beveger seg langsommere. Den er underordnet og akkompagnerende, men alltid harmonisk velformulert. Av og til har den likevel viktige figurer eller tematikk, som i affetuoso-satsen i Du bist verflucht, o Schreckensstimme, eller i Animoso-satsen i Auf ehernen Mauern.
Generalbassen kan utføres på både orgel og cembalo, men det er tydelig, pga. enkelte anvisninger, at Telemann hele tiden hadde cembalo i tankene. Det understreker at kantatene skulle passe til både kirke- og husandakter.
I resitativene underbygges teksten av virkningsfulle intervaller og harmoniske vendinger. Telemann skriver i forordet at resitativene ikke skal synges i jevn takt, men tempoet skal følge poesiens innhold, noen ganger langsomt, andre ganger hurtig.
FTh 11.8.06

Georg Ph. Telemann, en encyklopedisk musiker

For noen tiår siden var Georg Philipp Telemann (1681 – 1767) en fotnote i musikkhistorien, nevnt bare på grunn av sin enorme produksjon. Som et underforstått tegn på at vi nå har nådd et høyere stadium ble det dessuten ofte skrevet om Telemann at han i sin samtid faktisk overskygget selveste Bach. Men synet på Telemann har endret seg. Mange vet nå at han ikke bare var blant 1700-tallets store begavelser, men at han ga viktige impulser til utviklingen på flere av musikkens områder.
Telemann var en opplyst og bredt orientert mann, med en meget stor kontaktflate. Som komponist var han langt på vei autodidakt. Han var også mulitinstrumentalist, sanger (baryton) og poet. Hans nærmest encyklopediske innsats som komponist kan bare sammenlignes med de største filosofer og kunstnere i opplysningstiden.
Telemanns karriere startet allerede i studietiden i Leipzig. Av borgermesteren fikk han i oppdrag å levere kantater for Thomaskirken og Nikolaikirken. Siden hadde han stillinger i Sorau, Eisenach og Frankfurt (1712, Kapellmeister, Barfüsserkirche). I 1721 kom han til Hamburg og han ble straks en sentral skikkelse i både kirke- og teatermusikken. I 1722 ble han invitert tilbake til Leipzig, og til den viktige stillingen som Thomas-kantor. Han benyttet heller anledningen til å få bedre betingelser i Hamburg. Etter dette fikk hans gode venn Johann Sebastian Bach stillingen i Leipzig.
Kirkemusikk, både pasjoner, oder, oratorier, messer, salmer, motetter, osv, utgjør en stor del av Telemanns produksjon. Det antas at han komponerte ca. 1400 kantater. Store deler av denne produksjonen er lite kjent. Noen av kantatene fra Der Harmonisher Gottes-Dienst (HGD) har likevel blitt fremført siden Bärenreiter utgav 4 av dem i 1930. I 1953 utgav samme forlag v/Gustav Fock hele samlingen.

Stilskaperen
Som komponist lærte Telemann å skrive i både italiensk, fransk og tysk-kontrapunktisk stil, men han var seg tidlig bevisst at hans prosjekt skulle være å blande disse teknikkene og dermed bidra til å skape en ny tysk stil. Det skjedde ikke minst i hans polyglotte operaer. Telemanns blandede musikk vakte stor begeistring. Omtrent samtidig med at HGD kom ut, skrev poeten Christian Friedrich Weichmann (1698 – 1770) i Poesie der Nieder-Sachsen (3. Theil 1726, 284ff) et dikt der de berømte tyske musikerne Kuhnau, Kaiser, Händel, Petz og Pepusch fremheves. Så avsluttes diktet slik:

So muss Venedig, Rom, Paris und London sagen
Die besten Meister sind in Teutschland zu erfragen.
Wer aber wundert nicht dass man in Telemann
Gleich als im Mittelpunct diess alles finden kann?

I Johann Matthesons Grundlage einer Ehrenpforte, fra 1740, stilles det ikke noe spørsmål lenger. Han konstanterer:

Ein Lully wird gerümht; Corelli lässt sich loben,
nur Telemann allein ist über’s Lob erhoben.

Det gir uttrykk for den rådende oppfatningen på midten av 1700-tallet; Lully og Corelli var kanonisert – de personifiserte fransk og italiensk musikk -, men Telemann var den ledende tyske komponisten i en ny, blandet stil som stadig flere anså som høyerestående. Denne musikken skulle være naturlig, sangbar, behagelig og ikke for komplisert eller overdrevent virtuos. Quantz skrev, som siste paragraf i sin berømte bok Versuch einer Anweisung die Flute traversiere zu spielen (Berlin 1752), at denne stilen, der det beste fra italiensk og fransk tradisjon var føyet sammen, snart ville vinne tilslutning fra alle folkeslag.
Et lett gjennkjennelig trekk ved Telemanns musikk er den ideomatiske måten han bruker instrumentene på, spesielt i obligatpartier. Det gjelder ikke minst blåseinstrumenter. Han bruker ikke bare instrumentenes karakter og klang i forhold til stykkets affekt, men med sin grundige kjennskap til instrumentets muligheter og begrensninger får han frem, til stor begeistring for mange musikere, en “naturlig” virtuositet.
FTh